frkace

Back on track. Med blogginga. Er en stor periodeblogger og det er vel kanskje mitt kjennetegn på bloggen min. "Bloggen min" herregud, jeg synes de ordene lyder så teit. Må bare si det. Liker ikke synonymene: "bloggen","blogger", "Jeg har blogget" og BLOGG". Allikevel blogger jeg selv, uavhengig om jeg kritiserer termen eller ikke. Men samme det. Jeg blogger fordi jeg  - har - lyst. Det er en terapiform for meg. Hvor jeg får utrykket og skilt ut følelsene mine. Jeg liker å fortelle om alt mulig og i det siste, kremt* siste' - har jeg skrevet mest om hvordan jeg har det. Og vet du hva som jeg liker med BLOGGING da? At det gjør jeg som jeg vil med.

I det siste har jeg jobbet en del med eksamen, såkal :+:Bacheloroppgaven :+: Wey! Har levert inn den skriftlige oppgaven og jeg overlevde :D hehe. Nå er jeg spent på å få karakteren offentligjort. Kan nesten ikke vente. Men er ikke helt ferdig da. Skal også tilbake på¨skolen og forsvare oppgaven muntlig og da blir jeg ikke stilt spørmål a' la ungdomskole eller videregående nivå. Blir litt mer krevende enn det, men jeg SKAL klare DET!

Selv om jeg verken har lykken på min side i kjærligheten og litt slike ting om dagen så klarer jeg eksamen og jeg fullfører utdannelsen min! Det blir godt det =)

Jeg har det jo bra om dagen, men jeg svinger mye. Og det er faktisk menneskene i livet mitt som fører til at jeg gjør det. Den ene dagen er jeg glad, mens nesten kan jeg være deprimert. Det er veldig slitsomt og har vært sånn i store perioder siden i høst. Jeg begynner å bli svært sliten og lei av sorgen. Jeg tok et standpunkt om at jeg skulle kutte ut en venn for en stund siden, men så begynte vedkommende å kontakte meg igjen og jeg føler meg så svak når jeg forteller vedkommende hvordan jeg har det i forhold til den personen (komplisert).

Merker at det jeg faktisk trenger aller mest, som nesten ingen gir meg, er stabilitet. Jeg føler inge stabilitet og trygghet. Svinger veldig mye og usikkerheten ror med meg, inn i meg.

Savner den ekte gleden i.. Den spennende .. Jeg savner å være lykkelig. Rett og slett.

Og jeg... Jeg begynner å bli drittlei.

Caroline :+:

Hey, I just met you,
and this is crazy,
but here's my number,
so call me, maybe?

It's hard to look right,
at you baby,
but here's my number,
so call me, maybe?

Hey, I just met you,
and this is crazy,
but here's my number,
so call me, maybe?

And all the other boys,
try to chaaase me,
but here's my number,
so call me, maybe?

Dette er ikke noe "Syns synd på meg!" innlegg. Men jeg vil dele noe med lesere som jeg har erfart i tenårene. Noen vil kanskje møte seg selv i døra når de leser dette, mens andre kanskje bare finner det interessant, eller motsatt. Det er helt i orden.

Vi har alle opplevd et spekter av nedturer og oppturer i livet. Lik en berg og dalbane som som kjører med ulike hastighet. Det går nedover i bølgedaler, men så må man huske på at det går oppover også. Og ender der man startet igjen, uavhengig av hva man følte da. Berg og dalbanen går bare i "sirkel". Den starter ikke på et sted og ender et helt annet. Nei, når turen er over er man der man startet igjen. Og slik er livet og, gjennom hele livet går det oppover og nedover og det fortsetter slik, samme turen om og om igjen.

Jeg har det veldig bra nå. Jeg hadde det også greit i mine yngre dager på ungdomskolen og videregående. Jeg var ei gla' jente og har alltid vært det av natur. Vært kjent for det og. Heldigvis. Men derfor er det svært få som kjenner til mine spiseproblemer jeg hadde. Bare mine nærmeste. Ble mobba hardt på slutten av barneskolen. Kalt stygg, tjukk og feit. Men heldigvis hadde jeg venninner som støtta meg og lyste opp hverdagen min. Jeg var mørk og annerledes. Guttene likte mest blondiner (ikke noe galt i det). Så jeg ble det stygge andungen på siden. Ble sparket gul og blå. Av en "leder" som forsøkte å rekruttere med seg flere mot offeret: meg, pluss noen andre innimellom. Jeg var vel det største mobbeofferet på skolen en stund. Så jeg spiste mye og la på meg. Så en dag i 9 klasse, fant jeg en diett i et ukeblad og bestemte meg for å begynne på den helt ut av det blå til tross for at jeg var slank. Lang historie følger etter det så jeg gider ikke oppsumere alt. Men jeg fikk anorexia. Ble veldig tynn. Trente og løp mye. Slo nesten skolerekorden i puls (jeg husker seriøst ikke hva den testen het). Siden jeg fikk kraftig lav hvilepuls etter hard spurting og jogging. Læreren trodde det var noe galt med pulstesten, så han målte en gang til. Men, nei det lå fremdeles veldig lavt etter nok en runde til. Grunnen lå i at når man spiser lite og får anorektiske symptomer, blir pulsen ganske lav. Herregud å stolt jeg var da, men det ble jeg ikke senere..

Jeg fokkuserte altfor mye på trening og kosthold. Ble ekskludert fra mye sosialt da venner og bekjente ikke inkluderte meg lenger. De tok seg ikke tid til meg, selv når jeg prøvde å ta meg tid til dem. Jeg ble hun teite, vanlige jenta som stadig ble tynnere. Mens de andre hadde høy status, festa, drakk, dro på turer sammen osv. Jeg kom ikke på avslutningsfesten i 10 engang. Ble heller sittende hjemme og se på de koselig bildene som de la ut senere. Jeg var ensom. Så fryktelig ensom den sommeren jeg skulle starte på vgs. Ingen venner å være med. Hadde EI venninne som brydde seg veldig om meg, men hun hadde mange prosjekter på gang så hun strakk ikke til bestandig selv om hun skulle ønske det. Jeg gruet meg noe fryktelig til sommerferien. La meg tidlig hver kveld, våknet i 10 tiden og så på klokken og begynte å gråte. Tenket "Faen! Er ikke den ikke mer!?". Jeg ønsket nemlig å sove bort dagen sånn at jeg slapp å gå venneløs i møte med den. Dagene ble veldig lange og jeg ventet fryktelig på at pappa skulle få fellesferien for da skulle jeg til syden med mor, far og kusina mi. Da slapp jeg å være hjemme i Norge og begrave meg i sorg. Jeg ser den dag i dag at jeg på den tiden hadde diagnosen depresjon. Men innså det ikke da. Trodde bare at jeg hadde et veldig stort, tragisk og flaut problem: ingen venner. Det er flaut å innrømme også. Den dagen jeg husker aller best var siste natten jeg og familien min var i syden. Jeg gråt i senga på hotellet for jeg gruet meg til å komme hjem til Norge. Jeg visste hva det innebar. Å ha venner er fryktelig viktig. Kanskje det viktigste i livet. Bortsett fra de som selv kaller seg for einstøinger og trives med det. Jeg er ingen einstøing. Elsker mennesker og den sosiale kontakten. Liker ikke å være alene og kan lett bli rastløs.

Så begynte jeg på videregående. Fikk ingen nære venner da heller. Ikke i min klasse iallefall. Bare i de andre, haha typisk meg. Jeg gikk danselinja (flott for min spiseforstyrrelse). Vi trente foran speil i dansesaler hver dag. Jeg orka ikke spise så lite lenger så jeg begynte endelig å spise normalt. Litt for mye egentlig. Så jeg la på meg, fikk former og ble faktisk mer ettertrakta. Jeg fikk endelig formene som alle jenter hadde fått tidligere i livet. Menstruasjonen fikk jeg tilbake og! Den forsvant og var seriøst helt borte i hele 10 klasse. Gikk til legen for å finne ut hva som var galt med meg, men jeg fikk slengt i fjeset at det var fordi jeg veide for lite og hadde for lav fettmasse på kroppen til å kunne opprettholde en menstruasjonssyklus (dvs. om jeg skulle bli gravid ville jeg ikke hatt nok fett til å kunne beskytte og bære frem et foster).

Flere begynte å legge merke til meg og spesielt gutter. Ble flørta med og sjekka opp. Noen som til og med kom på skolen bare for å møte meg i 10 minutter! Men jeg ble ikke innbilsk av den grunn og har aldri vært det. Fikk min første kjæreste. Han gikk fra ei annen for å bli sammen med meg, og forholdet vårt varte i nesten 3 år. Kommer aldri til å bli sammen med han igjen. Han er ikke min type, men jeg ønsker han alt godt fordet.

Jeg hadde det ikke bra før..

Jeg har det veldig bra nå.

What doesn't kill you makes you stronger.

Caroline:+:

Hei dere :)

Sitter og ser på tv. Vært en bra dag i dag, hehe. Dette blir et innlegg om hva jeg gjør i disse dager - og jeg som lovte meg selv å ikke skrive om hva jeg gjør, spiser, drikker, shopper osv.. Men nå ble det slik. Jeg kjeder meg litt, men det er lov det iblant ;) Spiste knekkebrød og boller i stad. Ellers har jeg slappet av og prata med venninna mi på telefonen. Koselig å få en telefon i blant.

I morgen skal jeg til Drammen og hente linsene mine! Blir godt å se litt igjen, da jeg har hatt en linsefri(synsfri) uke. Ser jo ikke en døyt nesten, jeg misunner så de som ser bra. Å! Det minner meg om at "det var en gang en Zebra som ikke kunne se bra, så møtte han en Zebra som kunne se bra og da ble det letter å se bra". Kan ikke helt se for meg at man ser bedre da, men. Merker i det virkelige liv at det er godt at noen bærer synet for deg noen ganger. Jeg begynner vel å eldres..

Resten av helgen skal jeg kanskje på leir i Telemark :) onkelen min driver en leir i Bø. For kristne ungdommer. Har vært der tidligere og da var jeg 17 år! Så det begynner å bli noen år siden. Veldig koselig =) konserter og andakt, gudstjeneste og forsamlinger, med aktiviteter, leker, konserter samt turer i Vatnars høye skog og fjell. Men, det blir også litt spesielt kanskje. Å overnatte i brakker  med noen jenter jeg ikke kjenner, selv om jeg vet om noen kjentfolk som skal (ja, de er alle troende). Er oppvokst med en kristen familie og har lest hele bibelen (okei, bare det nye testamentet og halve det gamle), så er ikke helt fersk. Slapp av, jeg disser ikke kristne mennesker selv om det kanskje høres sånn ut, tvert imot, jeg disser litt meg selv for å være en "mellomting" litt teit, men kanskje sant. Hehe. Som jeg såvidt sier noen ganger: jeg er frelst, men jeg synder litt..

Ellers er jeg litt forelska. Kjenner det kribler i magen om dagen. Åh, det er deilig. Han er så kjekk, god mot meg, fin og zøt. Smelter når jeg ser ham i øynene. Gleder meg til å se han igjen neste gang.

"Så skapte Gud mennesket i sitt bilde og sa: La de rare ha det godt!"

Neida, jeg bare tuller, hehe ^^

Caroline:+:

Det er så deilig og litt uvirkelig at jeg endelig er ferdig med siste veiledende praksis igjennom hele studiet (har ikke gått helt opp for meg ennå se, hehe). Å, jeg stråler! Ikke bare pga skolen, mest fordi jeg har det bra, gleder meg noe helt fantastisk til sommeren og våren som vi har imøte! Og har jeg møtt en spesiell person i livet mitt som er hovedrolleinnhaveren til min glede om dagen. Livet er jo ikke perfekt, men det er godt, hvis man klarer å se det fra et ressursfylt perpektiv med alle dets goder som eksisterer (sorry, gått for lenge på skole). Mulighetene ligger der foran en, hvertfall her i Norge og jeg forsøker å gripe dem. Jeg lar ikke noe eller noen stanse meg. En figther som gir aldri opp... Foreløpig.

Ha en fin mandagskveld og ta vare på de rundt deg <3

Caroline :+:

Caroline:+:

 

Det er så deilig at ting begynner å bli bra igjen. Kjenner jeg stråler om dagen. Ikke at det er perfekt, men jeg har det bra. Begynner å bli meg selv igjen, gleder meg til å stå opp om morgenen og møte dagen, slik jeg gjorde før. Det er godt det.

Gleder meg sånn til helgen, da blir det bursdagsfeiring, er ikke det at jeg gleder meg til å feirie meg, det blåser jeg i, men jeg gleder meg sånn til å se igjen alle jeg er glad i :D Både nære og bekjente. Bilr så sykt koselig! Hyggelig at venner jeg kjenner fra forskjellige steder kommer sammen og møtes og blir kjent.  

Ha en fin fredagskveld folkens, ta vare på hverandre.

Caroline:+:

Jeg blir det nesten aldri, men nå er jeg litt overrasket.

Jeg begynner å bli forelska <3 kan ikke huske sist jeg var det, hvertfall ikke lykkelig forelska.

Ha en fin søndagskveld..

Caroline:+:

F* you, F* you, F* you

Jeg får ikke sove og jeg elsker denne videoen og låta. Skulle ønske det var meg som opptrådde under filminga, hadde gjort det på "strak arm". Kjenner meg litt igjen.

Ha en fin natt.

I'm out!

Caroline:+:

Et år er snart omme og et nytt ett skal starte. Er det ikke litt spennende? Jeg synes i hvertfall det. Mye som har skjedd dette året her, ikke bare hos meg, men hos deg og vil jeg tro, hehe. Året som var ble noe annet enn forventet hos meg. Jeg lurer på hvordan det kommende vil bli.

Livet er herlig. Jeg synes det, selv om det ikke er perfekt. Men trenger vi å ha det perfekt da? Jeg har det godt, i mitt hjem, i mitt land, generelt her jeg er og med det jeg har. Men alle har ikke det desverre. Og det er vondt å tenke på. Alle deler ikke den gleden som julen er ment for. Mange gleder seg ikke til julaften, men verst av alt.. Mange gleder seg ikke til noen dager i året. Jeg synes det er viktig å opptre som et hjelpende medmenneske i kjærlighetens og empatiens kraft.

God jul og godt nyttår :)

Hilsen Caroline:+:

Det er ulike hovedpilarer i velferdsstaten vår. En viktig blant dem er at det skal gis likt tilbud av helsetjenester.

Alle har krav på rett til nødvenig helsehjelp sier stortinget. Men alle får ikke det.

For å ta i betraktning noen eksempler på dette:

En kvinne som tidligere har hatt brystkreft og har igjennomgått en cancer mama operasjon der det ene bryster har blitt fjernet, ønsker å få inn et implatat som kan erstatte det bortoppererte brystet. Kvinnen er desverre over 40 år så da får hun ikke! Grunnet hun er "for gammel" hadde hun vært 38 hadde hun vært i kategorien "unge og sårbare" så da kunne hun fått..Dette synes jeg er heelt sykt! Når ble det å fylle 40 år regnet som for gammel!?

Et annet eksempel: i en liten kommune gjennomgår en pasient en gratis fedmeoperasjon. Denne pasienten får dette dekt da det regnes som en så stor risiko at det kan gå utover helsen og ikke minst psyken. I en anne kommune derimot, får ikke en pasient i samme situasjon dette dekt, da denne kommunen har bestemt dette...

Dette belyser for det første at:

- Mange av helsetjenestene i landet er begrenset til alder.

- Hvor du bor i landet vil ha mye å si om du skal få helsetjenesten eller ikke.

Ja, alder kan ha en stor betydning, men lovverket sier at alle skal ha, alle skal få!

Det handler om lik fordeling av goder.Og hvor du bor i landet om du skal få den samme 

helsetjenesten. 

Velferdsstaten vår med alle våre sosiale goder og sosialt sikkerhetsnett er desverre ikke godt nok. Politikerne har ikke lagd noen retningslinjer for hva og hvem som skal prioriteres! 

Det bør komme en ny stortingsmelding med retningslinjer om likt tilbud av helsetjenester. Fedmeoperasjoner, skal befolkningen få det? De har behov for helsetjenester  

eller skal helsehjelpen tilbys etter fortjeneste? nei, da hadde det vært mange som ikke fortjente 

helsehjelp.

For eksmpel fotballspillere som brekker beinet på fotballbanen - Da kan de like så godt la vær å spille fotball ,så slipper de å utsette seg selv for helseskade som fører til at skatten vi betaler går til deres opphold, leging og helbredelse på sykehuset. Vi kan jo ikke tenke sånn, eller?

Tilbudet skal være likt til alle, men dette er et forferdelig vanskelig spørsmål.

Uansett vil jeg oppsummere i dette innlegget at Lovverket skriver svart på hvitt at alle skal få, men det skjer ikke.

Mye er bra, men mye bør også forbedres.

Caroline:+:

- Et ekte mannfolk lyver ikke til dama.

- Har ikke liggi med mange (Turn off og han blir automatisk utiltrekkende og uspennende for oss jenter). Dette viser intellekt og at han har god moral.

- Elsker en eller annen form for sport og blir skikkelig engasjert når favorittlaget deres vinner.

- Har lappen og er glad i å kjøre bil.

- Liker øl. Men ikke noe krav..Haha!

- Spiller gjerne et instrument. Bare et pluss.

- Har ikke som mål å bestandig bli sørpedrita, men tar det som det kommer.

- Elsker kvinnelige former uavhengi av størrelse.

- Tar på seg det første han finner i skapet, eller bruker i hvertfall ikke en halvtime om morran for å finne ut hva som matcher og hva som ikke gjør det.

- Ekte mannfolk tar initiativ til jenta, er ikke redd for å ringe hu eller sende melding.

- Ekte mannfolk trener for å holde seg i form og ikke bare for å se bra ut.

- Går ikke i rosa.

- Blir litt småsjalu og knurrete hvis en annen prøver å sjekke opp dama.

- Smiler og ler og har sans for humor! Finnes ikke noe mer sjarmerende.

- Har en mandig holdning både verbalt og nonverbalt.

- Tørr å være litt pus og kose med jenta foran gutta.

- Tørr å gråte hvis han har det helt jævlig.

Har du de egenskapene? Fortsett å være den stolte hanen du er mann! Dette vinner du på hos det motsatte kjønn ;)



Dette er et innlegg om sorg/ kriser, håp og hvordan du kan lære deg å kjenne på følelsene for å få det bedre.

Sorg og tristhet er helt jævlig. Den er vond og ødelegger deg innvendig. Ikke alltid, men mang en gang er det ofte andre personer som har skyld i din sorg, eller ikke skyld, men det er de som har "sørget" for at du bærer denne følelsen. For eksmepel en som har ødelagt et vennskap mellom deg og en annen, eller en person du elsker som har knust hjertet ditt.

Mange faktorer spiller inn for hvordan vi takler sorg og motgangen, eksempler på dette er kjønn, alder, modenhet, livssituasjon/ livserfaring.

Mine tips til å møte sorgen:

- Regel nummer 1, er å ikke flykte fra den! Før eller siden vil den komme tilbake og da kjennes enda vondere. Den kan gi utslag i både fysiske og psykiske plager. Å flykte vil si, å prøve å finne på noe hele tiden for å glemme at du er trist. Jeg sier ikke at du skal stenge deg inne, men råder heller til å bearbeide følelsene dine. Dette kan du gjøre ved å snakke om dem, omgås andre som er der for deg.

- Lokalliser hvor i kroppen sorgen din sitter. Hos meg kjenner jeg den midt i brystet. Litt over diafragma/mellomgulvet. Der verker den og den sprer seg ofte opp mot halsen (skaper en klumpaktig følelse svelget). Men! Det beste jeg gjør i møte med dette er å sette meg ned å kjenne på dette. Det resulterer ofte i tårer og jeg begynner å gråte og gråte og får tømt alle følelsene mine. Dette vil være en god medisin fysiologisk sett og i ettertid skal de fleste begynne å kjenne seg bedre.

- Ikke sitt hjemme og gruble for mye. Her er vi alle faktisk forskjellige og det er veldig individuelt hva vi foretrekker. Noen vil helst bare være for seg selv alene og orker ikke andre rundt seg. Dette skal man vise respekt for, men over tid, kan det lønne seg å ha en skulder å gråte på. Snakk med noen! Enten venner, familie eller en autoritet/faglært som kan hjelpe deg igjennom dette. Jeg personlig orker ikke sitte hjemme og tenke og gråte og vil helst være med andre og møte mennesker.

- Gjør noe. Dyrk gjerne din lidenskap og det du brenner for. Enten det er musikk, dans, maling osv...gjør det. Bruk gjerne denne formen som terapi. Dans er min store kjærlighet og glede i livet og når livet ikke har gått på skinner, danser jeg for å føle meg bedre.

 Det blir bedre! :)

Caroline:+:

 Ufattelig hvor mye voldtekter det har vært i det siste. Jeg blir provosert, trist og litt redd.

Skal meddele en sann og trist historie med dere. Ingen navn er nevnt:

En vennegjeng med gutter og jenter er ute på byen i Drammen. Helgen er endelig her. Noen er i et forhold, mens andre er single. Dette gjelder både guttene og jentene. De blir alle eninge om å dra på Henriks (et populært utested).

Kvelden er ung og de storkoser seg. Noen danser, mens andre pilser og spiller billjard. Alkoholens effekt begynner å blande seg med blodet og den berusa følelsen øker. To i gjengen er i et forhold. Jenta skal bare en liten tur på do, mens hun forlater kjæresten sin og gutta som spiller. Når  hun er ferdig og går ut fra toalettet, kjenner hun en hånd som tar et hardt tak i henne og en kniv som presses truende forsiktig mot korsrygge under jakka. Det er en litt eldre gutt som gjør dette, si at han f. eks heter Ole. Han forteller at det er beste for henne at hun holder kjeft og at hun blir med ham med en gang. Jenta blir livredd og tørr ikke skrike og frykt for at kniven skal gå tvers igjennom. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å fatte det, men de går rolig ut sammen og ingen i gjengen ser henne! Ingen på puben legger merke til noe heller for slik de går, ser det ut som de er et par. Når han har truet henne et lite stykke unna puben står 3 andre gutter og venter på dem.

De tar med jenta over en bro og sparker henne i hjel utenfor en jernbanestasjon. Senere drar de hjem til en av gutta og voldtar henne en etter en. Kjæresten ringer og ringer mobilen hennes, får ikke tak i henne.

Heldigvis overlevde hun, men sliter sterkt psykisk i dag og tørr ikke være alene med gutter.

Se for deg at du skal en tur på butikken for å handle mat. Hele matkurven din er full og du stiller deg i kø, foran deg står en gutt som bare skal ha en cola, han snur seg mot deg, smiler og sier "hversågod, bare gå før meg du".

Det er Ole.

I ettertid har jeg fått vite at Ole og de 3 andre guttene fikk 3 måneders soning! Dommeren mente at det ikke var nok bevis for at de hadde voldtatt jenta og at hun kanskje kunne vært med på det...Rettsystemet vårt i Norge er helt sykt! Jeg synes også at det er ekkelt å tenke på at disse tre guttene hovedsakelig er frikjent i dag og går skjult i blant oss!

Gå aldri alene og ikke stol på alle du møter. Dette har berørt meg og jeg synes det er flott at flere har meldt seg som natteravner i det siste. Selv om denne historien jeg forteller om, ikke skjedde i Oslo, og er en god stund siden, er det allikevel helt ubegripelig.

Caroline





Synes kjærligheten er så vanskelig, surrete og turbulent mange ganger. Deilige å skrive ned og sette ord på følelser.

Trenger å føle meg elsket, verdsatt og sett, som alle andre mennesker. Av en jeg kan elske tilbake, forelsker meg ikke lett, men det hender. Det jeg ser etter, er ikke på leting for øyeblikket, men sånn generelt, er en attraktiv og flott gutt, i mine øyne. Med maskuline egenskaper som elsker mine feminine.

Jeg stiller meg selv spørsmål om hvorfor man alltid vil ha ha den man ikke kan få? Eller i den forstand, det man ikke kan få.

Hvorfor er ikke alle de andre snille og godhjerta beundrerne bra nok? Er de ikke kjekke eller maskuline nok? (per definisjon, maskulin er ikke det samme som muskuløs folkens, mange gutter er maskuline og ikke muskuløse, vittig nok motsatt også..haha).

Eller er det at de som kommer etter deg, gjør at det ikke blir så spennende lenger?

Jeg ble faktisk litt betatt av en gutt for en liten stund siden. Han er ikke interessert i meg.

Men i etterkant, begynner jeg å lure på om jeg egentlig er forelsket i forelskelsen? Det er liksom ikke han jeg ser, men egenskapene hans. Nei, forresten så liker jeg personligheten, det gode humøret og smilet han alltid har på lur....Grr...Kan ikke komme borti ifra det. Han har egenskapene jeg ser etter i en gutt, derfor jeg ble jeg forelska. Er vel kanskje det ennå, men det går over.

Til dere gutter og jenter som føler dere ulykkelig forelsket vil jeg bare si:

vær dere selv, det er bedre enn bra nok! Liker han/henne ikke dere som den dere er? Prøv å glem han/henne. Du finner den rette til slutt. You never walk alone..

forever.



Caroline:+: